Fremtidens spesialundervisning – kunnskapsbasert praksis

image2

4. februar samles 600 deltakere på konferansen «Fremtidens spesialundervisning» på Gardermoen. Det foreslås store endringer i det spesialpedagogiske systemet. Skal rettighetene bort, skal PP tjenesten omorganiseres, eller vil man falle ned på en middelvei? Selv om ingen har svaret på dette ennå, er en ting klart; Vi må gjøre mer av det vi vet virker. Heidi Aabrekk deler noen av sine erfaringer, og oppfordrer til økt fokus på Kunnskapsbasert praksis i feltet. Her kan du først se noen av hennes erfaringer i videoen og deretter lese innlegget hun holder på konferansen.

 Heidi Aabrekk ønsker å fremsnakke kunnskapsbasert praksis, som en av de mulighetene som finnes. Arild Bjørndal, direktør i RBUP definerer det som at: Kunnskapsbasert praksis er å treffe faglige valg ved å integrere det vi vet, med det barnet og familien ønsker. Modellen på helsebiblioteket.no illustrerer kunnskapsgrunnlaget med tre ringer. En ring er kunnskap fra forskning, en ring er kunnskap fra erfaring og en ring er kunnskap om barnet selv. Disse ringene er sidestilt! Dersom det for eksempel i din kommune er barn på laveste mestringsnivå i lesing på 5. trinn, så kan man spørre seg selv: Praktiserer jeg på basis av den best tilgjengelige kunnskapen i verden på vårt felt? Om du er usikker på svaret, så ville jeg gjort en innsats for å finne det ut! Som fagpersoner kan vi for eksempel vurdere og analysere den best tilgjengelige kunnskapen på området barns tidlige hjerneutvikling. Det er slik at barnehageansatte, lærere og PPT-rådgivere kan velge konkrete tiltak med virksomme elementer, som for eksempel et språkverktøy, om man analyserer verktøyet og foreliggende kunnskap fra alle de tre ringene. Dersom din analyse og vurdering av kunnskapen totalt sett strekker til og det kan være hensiktsmessig for barna, så kan du velge å ta det i bruk! Det er ikke eksperimentering – det er kunnskapsbasert praksis med tyngde, fordi det er du som fagutøver, som har gjort analysen og vurderingen.

En forventning om å klare seg
La meg ta dere med litt tilbake i tid igjen. Da jeg tok min mastergrad i spesialpedagogikk for 15 år siden, fikk jeg en opplevelse av at målet som fagutøver var å bidra til at elevene skulle ”klare seg”. Den nærmere definisjonen av ”å ha klart seg” var at de ikke hadde kontakt med rettsapparatet. Jeg lo litt av dette i starten, men når praksisperiodene på ungdomsskoler i Oslo var gjennomført, lo jeg ikke mer.

Grunntanken, slik jeg opplevde det, var at det var elevene som hadde problemer og ulike spesielle behov. Vi skulle avhjelpe situasjonen, hjelpe dem til å finne strategier og holde seg unna trøbbel. Pensumlisten var den gangen preget av situasjonsbeskrivelser med gode råd om forutsigbarhet og struktur, diagnostiske kjennetegn og sertifisering i kartleggingsverktøy. Elevene hadde faktisk bare blitt sånn og det var ingenting mer vi kunne gjøre, bortsett fra å finne ut tidlig hvem de var, kartlegge dem, for så å lose dem så trygt vi kunne gjennom skoleløpet.

Spesielle behov eller spesiell innsats?fremtidensspesialundervisning_blogg_680
Denne kulturen og disse holdningene stilte jeg ingen spørsmål ved. Det slo meg ikke at vi kunne bidra langt mer, at vi kunne være enda mer ambisiøse både på vegne av oss selv som fagpersoner og på elevene sine vegne før jeg selv satt der med kniven på strupen; jeg hadde fått et barn med SPESIELLE behov!

Kort fortalt, så ble målsetningen om å holde denne lille babyen utenfor rettsvesenet helt irrelevant. Målet for han ble selvfølgelig heller trivsel, utvikling, utdanning og på sikt arbeid – ikke så ulikt alle andre foreldres mål for sine barn. Var disse behovene egentlig så spesielle eller var det innsatsen til oss voksne som måtte bli helt spesiell?

Teamet rundt vårt habiliteringsløp har en kunnskapsbasert praksis. Vi har støttet oss til kunnskap fra forskning, kunnskap fra andres erfaring i inn- og utland og vi har hele tiden vurdert sammensetningen av tiltak eller virksomme elementer, ut ifra hva sønnen vår trives med, hva som fører til utvikling og læring og vi har evaluert jevnlig og justert etterhvert. Dette er en spesiell innsats med mål om å rigge han for livet!

Intempo
Som et resultat av disse erfaringene etablerte jeg Intempo for 10 år siden. Og siden da har mine kollegaer og jeg gradvis og systematisk samarbeidet med helsestasjoner og barnehager for å koble sammen kunnskapen fra alle de tre ringene: forskning, erfaring og om barna for å skreddersy det kommunale tilbudet i barnas1000 første dager.

Prosessen i kommunene går ofte gjennom fire trinn:

  1. Hva ønsker vi å oppnå?

Først finner vi ut hvilke mål og ambisjoner vi har for barna i kommunen? Svaret er stort sett likt over alt – og kort oppsummert: ”Trivsel og læreglede”. Ofte er høye utgifter til spesialundervisning eller for mange elever på laveste mestringsnivå i lesing en av årsakene til at samarbeidet ble innledet.

  1. På hvilke områder skal vi sette inn en spesiell innsats?

Deretter velger vi hvilke domener de ansatte i barnehagene, på helsestasjonen og foreldrene skal arbeide innenfor. Det koker ofte ned til trygghet/tilknytning, ernæring, språk og sanser, sosial kompetanse, hvile og motorikk på småbarnsavdelinger og helsestasjoner.

  1. Hvilke virksomme elementer?

Videre finner fagutøverne ut hvilke virksomme elementene som allerede er i bruk og som de vil beholde; et virksomt element for at barnet skal føle seg sett når det kommer i barnehagen, er for eksempel en rutine om morgenen der den voksne møter barnet i øyehøyde og bruker navnet til barnet. Så legger vi i felleskap til elementer som kan flettes inn i dagen som et supplement for å styrke støtten til barnas egen trygghet, språkutvikling, sosiale kompetanse, motoriske utvikling og så videre. Da må de voksne ofte lære noe nytt, det er de som øve inn nye ferdigheter, tankesett eller rutiner for at barna skal få nyte godt av den spesielle innsatsen.

  1. Resultater og justering

Det siste punktet handler om måling av resultater og justering. Dette er det mest utfordrende punktet for de fleste, for hva og hvem skal man måle? Vi har i felleskap valgt en strategi der det i barnehagene og på helsestasjonene bare er de voksne som evaluerer sin egen innsats. Både fordi vi ønsker å unngå kartlegging av barna, men også fordi det er de voksne som uansett må gjøre jobben. Vi kan fremdeles ikke gi ettåringer ansvar for egen læring og trivsel, ikke sant? Når barna blir eldre derimot, og begynner på skolen, har vi mulighet til å følge opp gruppa som helhet og la PPT og lærerne på 1. og 2. trinn gjøre en vurdering av læregleden og trivselen, samt avkodingsferdighetene/om de har knekt lesekoden, for å velge noe som lærere enkelt kan svare på uten mye ekstraarbeid.

De første resultatene viser seg nå i fire av de kommunene som har jobbet systematisk med en helt spesiell tidlig innsats lengst. Lærerne forteller at 1. og 2. klassingene viser både trivsel og læreglede og at flere knekker lesekoden tidligere. 49% av barna kan lese når de begynner på skolen. Vi har funnet tall fra Stavangerprosjektet som anslår at det vanligvis er ca 7 %. Vi har ingen nasjonale målinger fra 2. trinn, men vi vet at det på nasjonalt nivå er 75% som leser på de to øverste mestringsnivåene på 5.trinn. I kommunene som har fokusert på tidlig innsats er det hele 90% av de som starter i 2. klasse som kan lese. I disse kommune ser det altså lovende ut med tanke på nasjonale prøver på 5. trinn og ikke minst opplevelsen av mestring fra starten av skoleløpet, som vi alle vet har stor verdi! Dette motiverer barnehagene og helsestasjonene til å fortsette det gode arbeidet og stadig spørre om de praktiserer etter den best tilgjengelige kunnskapen i hele verden på sitt felt?

Barndommens melodi
Jeg har lyst å sammenligne den spesielle innsatsen som kreves av oss med et musikkstykke! For en av barnegruppene i kommunen, kan en enkel fløytestemme være vakker og fungere godt. De voksne trenger ikke spille musikken så lenge før barna lærer den og kan synge og danse med på egen hånd. Disse barna trives og opplever læreglede med en liten innsats.

Andre barn trenger kanskje både en fiolin og en cello i tillegg til fløytestemmen for å få litt mer rytme og harmoni. Stykket må kanskje spilles litt lenger før barnet er med på notene og klarer seg på egenhånd.

Der er også en gruppe barn, som jeg kjenner godt, som virkelig trenger et helt symfoniorkester i ryggen store deler av livet! Vi voksne må virkelig spille på de strengene vi har – og da kan faktisk livet bli en dans også for dem!

Barndommens melodi er altså ikke ensartet, men grunntonene i skalaen er de samme for alle. Alle trenger blant annet trygghet, mat, språkstimulering og muligheter til å være i variert bevegelse. Som fagutøvere må vi bruke den, til en hver tid, best tilgjengelige kunnskapen vi har til å rigge det orkesteret som kan spille det kompet barna trenger for å synge med og etter hvert kunne danse ut i livet på egenhånd. Det handler om akkordene vi velger, hvor mange og hvilke instrument vi spiller på, om vi har øvd, hvilken intensitet vi spiller med og innlevelsen vår. Dirigenten vår, den som skal være fornøyd med resultatet er faktisk barnet og familien hans/hennes, så her må vi så kalte ekspertene tenke mer på samspill enn på vårt neste soloparti!

Kammerorkester vs symfoniorkester
Om du er med i et lite kammerorkester på en småbarnsavdeling eller om du er en del av et helt symfoniorkester i et habilteringsløp, så har vi et stort behov for oppsummerte kunnskapsoversikter. På vårt felt er dette foreløpig mangelvare, men du har muligheten til å dele dine erfaringer med andre. Sammen kan vi gå i retning av et stadig bedre tilpasset oppvekstmiljø der kunnskap både fra forskning, erfaring og kunnskap om barnet/familien utgjør kunnskapsgrunnlaget vi tar beslutninger på.

Essensen
Nå skal jeg si essensen en gang til: Det handler om å sette høye nok mål og delmål innenfor rekkevidde, undersøke hvilke domener eller områder som er viktige å fokusere på – og hvilke virksomme elementer fra hvert område som vi, som fagutøvere i samarbeid med foreldrene, fletter inn i barnas hverdag for å sikre mulighetene for trivsel, utvikling og utdanning for alle. Og tilslutt måle resultatene på en skånsom måte for barna slik at vi stadig kan justere kursen ved behov.

Neste konferanse
Det at vi nå er flere som på denne konferansen deler kunnskap, er forhåpentligvis begynnelsen på bølgen av eksempler av kunnskapsbaserte praksis. 28. og 29. oktober 2019 arrangerer JobbAktiv en konferanse der kunnskapsbasert praksis de #1000førstedager er tema og vi ønsker å se deg der! Les mer om konferansen, som er under planlegging, her. 

Noen mener at vi pr. d.d. får for liten hjelp av norske forskningsmiljøer til å velge det sett av framgangsmåter som best fremmer målet, så jeg har lyst, helt avslutningsvis,  til å utfordre alle dere som er i feltet til å identifisere summen av dine mest virksomme element og resultatene det skaper for barna du har ansvar for. Samtidig som at vi etterlyser kunnskapsoversikter i større grad, må vi på gulvet finne en måte å dele erfaringane våre med hverandre på og gjøre oss attraktive for forskningen. Det er vi i feltet som i større grad bør vere hypotesedannende for forskningsmiljøene, men da må det være mange gode caser og folk som er villig til å stadig utfordre sin egen praksis. Håper vi ses i oktober!

#1000førstedager

Kjenner du noen som burde lese dette? Del gjerne.