Vi kan rigge hjernen for livet

24. mai 2018 holdt Heidi Aabrekk innlegg på lanseringen av Resultatrapporten 2017 fra Ferd Sosiale Entreprenører. Du kan se og høre henne fortelle om viktigheten av de 1000 første dagene her, og ønsker du heller å lese innlegget følger teksten under.

Aller først vil jeg at du skal lukke øynene og tenke på noe surt. Du kjenner kanskje at det strammer seg bak kjeven, og du kjenner kanskje både smaken og lukten. Hvor mange tenkte på sitron? Akkurat nå raste du ned en motorvei av hjernekoblinger som du mest sannsynligvis etablerte før du fylte fire år. Det var kanskje en bestemor, en pappa eller kanskje en utspekulert storesøster som gav deg sitron den første gangen? Smaken, lukten og synet av denne sitronen ble repetert så mange ganger, i ulike relevante situasjoner for deg, at du laget din egen motorvei i hjernen din, slik at baretanken på noe surt fyrer her i dag av koblinger knyttet til konseptet sitron.

Use it or lose it
Slik lærer vi. Vi får smake kiwi, kjenne hvordan kiwiskallet kjennes ut, høre forskjellige språk eller kanskje vi øver på å stupe kråke? Når slike relevante sanseinntrykk blir repetert mange nok ganger blir det motorveier av det i hjernen– om du aldri prøver eller møter på denne sanseopplevelsen igjen, forsvinner koblingen. Hjerneforskerne sier use it or lose it. Det handler rett og slett om at jo flere sanseopplevelser du får, jo flere koblinger lager du i hjernen din og bruker du disse nettverkene av koblinger, så er det sannsynlig at det blir lettare å lære mer senere. Vi vet nå at barn aldri lærer så fort, så mye og på en så enkel og morsom måte som de første 1000 dagene. Altså mellom 0 og 3 år kan vi på en enkel måte legge til rette for at barna kan rigge hjernene – eller seg selv for resten av livet sitt.

Hovedveier
Hovedveiene i hjernen etableres disse årene, og de må stadig bygges på før barna kan kjøre fort på dem  – og jeg som kommer fra Vestlandet vet å sette pris på brede, bene og asfalterte veier – og det er hvordan vi legger til rette for veibygging av god kvalitet hos små barn, jeg har lyst å dele med dere i dag. Det betyr at vimå tørre å bruke tiden vår sammen med barna i en periode der vi gjerne ikke ser resultatene med en gang. Vi må la dem få bygge veiene sine, før de kan kjøre fort på dem. Og dette med tålmodighet i forhold til veiarbeid er kanskje noe som er kjent for de fleste av oss.

Bakgrunn
Heidi Aabrekk heter jeg, og jeg har de siste 14 årene vært over gjennomsnittet interessert i hvordan barn lærer og hvordan hjernen fungerer. I 2004 fekk jeg en alvorlig hjerneskadet sønn, og med en master i spesialpedagogikk tenkte jeg faktisk at det var flaks at jeg tross alt var utdannet til å ta fatt på oppgaven. Men i ett og et halvt år ventet vi og så. Da forstod jeg hvordan dette ville gå om vi ikke gjorde noe.

Da Simen var blitt ett og et halvt år, var progresjonen mildt sagt elendig. Han så bare forskjell på lys og mørke, bevegde seg ikke, smilte ikke og kasta opp 30 ganger hver dag.

Vendepunktet
Som foreldre opplevde vi ikke helsetilbudet eller habiliteringstilbudet tilstrekkelig, så vendepunktet kom da et hjerneorientert fagmiljø hadde konkrete forslag til hva vi kunne gjøre for å støtte utviklingen hans disse første leveårene.  Vi klipte ut bilder, skrev ord, samlet sammen kongler og småstein og lot han få kjenne på det. Vi kjøpte sitroner og blåbær og lot han få smake på dem . Etter halvannet år med en helhetlig, intensiv innsats hadde ikke Simen bare fått synet i gave, men han kunne lese og kommunisere skriftlig også. Jeg var sjokkert! 3 år gammel kunne han med støtte skrive hva han ville gjøre, hvem han ville besøke og stille de spørsmålene han hadde. Jeg husker da vi ringte bestemor i drivhuset sitt på Jæren, fordi han skrev: Hvor vokser agurk?

Ny kunnskap?
Som mor og spesialpedagog snublet jeg mer eller mindre over denne kunnskapen. Den har vært tilgjengelig i mer enn 30 år, men alt var ukjent for meg for 14 år siden – på tross av erfaring og lang utdannelse innenfor feltet visste jeg ikke at de første 1000 dagene var viktig. Jeg visste ikke at sanseopplevelser var selve byggeklossene til hjernens infrastruktur, jeg visste ikke at det å føle seg trygg, være i variert bevegelse og at til og med maten vi gir barna våre direkte påvirker disse koblingene som de lager gjennom dagen.

Gjelder ikke bare mitt barn
Jo mer jeg lærte om læring og utvikling, jo mer skjønte jeg at dette ikke bare gjelder mitt barn! Jeg tenkte på skolene der jeg hadde jobbet;  flere av elevene leste ikke godt nok og stod i fare for å falle utenfor både utdanning og arbeidsliv. Hva med dem? Kunne noen av dem hatt enklere skolehverdagar nå – om de voksne hadde visst dette da ungdommene var små? Etter fire år hjemme kjente jeg en voldsom trang til å gå fra det nære hjemme til å kanskje kunne hjelpe flere barn. Så jeg begynte å prøve ut Simen sitt materiell i barnehagen der hans fremtidige klassekamerater gikk, for jeg tenkte rett  og slett at det ville jo bli kjedelig for han å begynne på skolen om bare han kunne lese?

Fra hjemmesnekret opplegg til Bravo-leken
Så det som begynte med et hjemmesnekret opplegg har etter 9 år blitt til et pedagogisk verktøy som er i bruk i 350 barnehager over hele landet. Vi kaller verktøyet for Bravo-leken. Den består av en tøyterning med aktiviteter, bokstaver, ord- og bildekort og gjenstander som plasseres forskjellige steder rundt i rommet. Bravo-leken tar ikke mer enn 10 minutter og gir alle barn mulighet til å smake, lukte, se, kjenne og høre på 25 nye begreper hver uke. Disse 10 minuttene er en introduksjon til verden som pirrer nysgjerrigheten deres, øker ordforrådet og forståelsen og bidrar til at lyder og bokstaver blir automatisert veldig tidlig . Ja, de er ett og to år gamle – og vi viser dem lyden s, selve sitronen, de får smake, lukte, kjenne og til og med se hvordan vi skriver ordet sitron. Den systematiske, daglige introduksjonen til nye begreper inspirerer til flere samtaler med de små, i barnehagene nå snakker dei om kalde isbiter, de går på jakt etter små skolopendere, gule gravemaskiner og skilt med “bokstaven min” på!

Tøyterningen bestemmer hvordan barnegruppen skal flytte seg fra stasjon til stasjon, fordi det er gøy å være aktive på gulvet og ikke sitte i ro lenge av gangen. Variert bevegelse har i seg selv stor verdi for barnas læring og utvikling.

Vi kan gjøre mer for flere
Å snakke med barna, være fysisk aktiv – dette er jo ikke noe nytt? Det nye er å gjøre det systematisk og så tidlig, som et supplement til det andre viktige som blir gjort i barnehagen og hjemme. Vi vet mer om hvordan barn lærer og utvikler seg nå, og sammen kan vi gjøre litt mer for flere. Utfordringene med utenforskap er ikke løst – og når vi vet at innsatsen både kan og bør gjørestidlig, så er barna avhengig av at så mange voksne som mulig er med på dette.

Du kan bety en forskjell!
Når du går herfra i dag, så vit at du kan være den bestemoren, pappaen eller fagutøveren som gir et barn sine første – og andre, tredje og fjerde hjernekoblinger. Når du bruker tid i lag med de du er glad i, så kan du benytte tida til å lage hinderløype i stua, eller smake på granateplet dere kjøpte på butikken. Allerede i morgen tidlig kan dere legge merke til alt som begynner på lyden b fra bilvinduet på vei i barnehagen – da legger du til rette for at barnet får bygge sine egne motorveier.

Vi har et vidåpent vindu før de fyller fire år, det er nå infrastrukturen i hjernen blir laget og du kan være støtteapparatet som legger tilrette for nok tid til å utforske verden. Når du gjør det sammen med dem, så kan jeg love at dere kommer til å ha det kjempegøy, dere blir godt kjent og de knakende gode kommentarene og spørsmålene som etterhvert blåser deg av banen gjør hele innsatsen verdt det!

Masse lykke til!

Heidi Aabrekk, spesialpedagog og gründer av Intempo

 

Del gjerne!