Se meg, snakk til meg, hør meg!

august_680

Vår tredje gjesteblogger i 2016 er Hilde Haugen Kallevig, styremedlem i Intempo AS. Som trebarnsmor opplevde hun å få ny kunnskap og innsikt da minstemann ble født og hun startet å leke Bravo-leken. Følgende innlegg ønsker hun å dele med dere.

“Ta de minste på alvor – de forstår så mye mer enn du tror!”

Jeg kan enda kjenne lukten av den lille babyen som blir lagt i armene mine. Den søte deilige lukten og det blikket, det dype mørke første blikket som ser rett på deg og du føler han bærer på en hemmelighet du ikke helt forstår. Et nytt menneske har kommet til verden og jeg er så heldig å bli mamma for tredje gang. En måned senere ligger han på stellebordet og smiler til meg når jeg lager rare grimaser og kanskje da han var rundt 8 uker lo vi begge da han klarte å herme etter mine lyder når jeg formet munnen til en OOO og en AAAA. Følelsen av å oppnå kontakt føles like magisk hver gang, og ikke mindre unik selv om jeg har opplevd det med to søstre først.  Men denne gangen har jeg vært så heldig å oppleve utviklingen av et lite menneskeliv på en litt ny måte. Og for dere som kanskje har smilt litt skjevt av meg når jeg, da han var tre måneder begynte å leke med bokstavkort, ord og lese bøker, vil jeg gjerne dele litt om bakgrunnen til dette og hvordan det har påvirket meg som mor og talsperson for de minste.

Det hele begynte egentlig da jeg var høygravid og satt på jobben opptatt med å få ferdig alt før fødsel og permisjon. Da ble jeg oppringt med en forespørsel om jeg kunne jobbe pro bono og bistå med kommunikasjonshjelp i styret til et lite selskap som jobbet med språkverktøy for de aller minste. En lang historie kort, jeg takket ja til oppdraget for Heidi Aabrekk og ble styremedlem i Intempo. Lite ante jeg at jeg skulle få like mye som jeg skulle gi. Først trodde jeg at dette var noen greier som skulle lære små barn å lese. Så feil kunne jeg ta. Dette var mye viktigere enn som så. Dette ble for meg begynnelsen på en oppdagelsesferd som har gitt meg som mor en helt ny innsikt i den uendelige mengden med potensiale som det første mørke, dype blikket rommer.

Men hvorfor?
Litt bakgrunnsinfo; Intempo utvikler språk-og læringsmateriell for barn i aldersgruppen 0-3 år. I tillegg står Intempo på som lobbyister for å vise hva vi kan oppnå hvis vi satser på forebyggende arbeid mot de aller minste. Akkurat som de første årene i våre liv legger grunnlaget for trygghet og tilknytning er de tre første årene helt grunnleggende for hvordan hjernen vår bygges opp. Fra sekundet den lille kommer ut jobber hjernen på høygir og er klar til sette i gang med programmeringsjobben. Og nøkkelen til kodingen av hjernen ligger i dialog og kommunikasjon med mor, far og omgivelsene. Ja, det er helt sant.

Litt teoretisk sagt, som Heidi og Bravo-leken har lært meg og som forklart i boken Thirty million words: Mennesket er født med milliarder av nerveceller som skal gro sammen til nervekoblinger.

Litt mer personlig sagt: Et barn som lever i et ordfattig miljø lærer å snakke, men vil faktisk ha vanskeligere for å lære senere i livet. Barn som har bevisste voksne som snakker til barnet, leser for det, forklarer konkrete og abstrakte begreper og ord vil faktisk bygge opp en større kapasitet for læring også senere i livet. Så enkelt er det faktisk.

Dette handler ikke om at barnet skal være første i barnehagen til å lese, men at han skulle få et godt språk tidlig, at hjernen skal stimuleres, og at dere skal knytte kontakt, som sammen legger grunnlag for mestring i skole og livet senere.

Så som nyvervet styremedlem i et lite selskap som jobbet for en sak jeg trodde på og som nybakt mor kunne jeg jo ikke annet enn å teste teorien ut i praksis. Nå to år etter kan jeg ikke annet enn å si at min bevissthet om hvordan barns hjerne tar til seg kunnskap har gitt meg og gir meg daglige nye overraskelser og gleder.

Så hva gjorde jeg?
Det begynte med at jeg lærte at en må tune inn på barnets kanal og gi spedbarnet tid til å svare på din kommunikasjon. Dette gjør jo de fleste av oss helt naturlig. Men det er veldig gøy når en blir oppmerksom på det, og viktig å forstå for de familier der det ikke kommer helt naturlig. Når den lille ligger på stellebordet og du ser på ham og lager lyder og venter på svar er det lett å snu seg bort litt for fort og miste øyeblikket av at han former munnen til en OO eller kanskje lager en lyd. Det samme gjentar seg etter noen måneder når han kan ape etter mimikk og senere herme etter ord og lyder. Jeg følte meg jo litt dum da jeg viste opp et bokstavkort med bokstaven A der han sprellet og gurglet og det eneste han kunne var å gripe kortet å tygge på det. Men så viste jeg kortet litt hver dag, eller i hvert fall de gangene jeg husket på det og sa AAA med stor munn. Jeg trodde derfor ikke mine egne ører da han plutselig en dag rundt 5 måneder sa AAAA og etterhvert OO og IIII da jeg viste opp de forskjellige bokstavkortene.

Så begynte storesøstrene og fatte interesse og vi lekte med navnet hans og etterhvert kunne han si noe som lignet på August når vi viste et bilde av ham. Det som jeg oppdaget etterhvert som han ble større, og når jeg snakket med andre babyer, var at man har en tendens til å stille et spørsmål til de minste og svare for dem eller ikke vente lenge nok – og etter en stund når svaret kom da hadde de voksne allerede glemt hva spørsmålet var og de fikk ikke med seg at barnet fakisk sa ”bnan” og pekte på den gule bananen. Når jeg kledde på ham snakket vi om høyre og venstre ben og forklarte hva vi gjorde. Nå vasker jeg deg i stumpen sa jeg kanskje. Det er deilig å få bort den bæsjebleien. Den luktet jo veldig vondt. Nå skal det bli fint å pusse tennene. Vi pusser litt på høyre side før vi pusser på venstre.

Dette er det jo mange foreldre som gjør fra før, bevisst og ubevisst. For det ligger naturlig for mange. Og det er bra. Slik har jeg prøvd som Heidi sier ”å bade” ham i ord. Vi har lest bøker og pekt på bokstaver og ord, og når vi har litt tid, selv om en jo egentlig ikke trenger mye tid til det, så tar vi frem bokstavkort fra Bravo og leker med ord og begreper.

Det jeg likevel synes er det viktigste her, er bevisstheten som Heidi og andre som henne skaper rundt viktigheten av språkstimuli og hva du som mor eller far kan gjøre fra første dag for ditt barn. Er det så viktig da kan du si. Synes du det høres litt strebersk ut? Det er jeg helt enig i at det kanskje gjør med norske ører. Men svaret er. Ja det er viktig, for dette handler om at vi nå vet hvordan vi kan gi barn en mulighet til å utnytte sitt potensiale på en mye bedre måte. For barn som kommer fra ressurssterke hjem vil kanskje ikke forskjellen være så stor. Men dysleksi og lesevansker dukker jo opp i alle hjem, så der kan forebyggende arbeid gjøre enormt stor forskjell. Jeg tror det viktigste som må gjøres er å kommunisere og bygge opp en bevissthet hos myndighetene som kan bygge et barnehagetilbud til alle norske barn slik at alle får et likere utgangspunkt.

Dette er, som dere skjønner, viktig for meg. Personlig har det gitt meg så uendelig mye i hvordan jeg har knyttet kontakt med min lille gutt. Det har også gitt meg et håp at det fremdeles er veldig mye vi kan gjøre for å gi barn en mer rettferdig start på livet. Derfor leker jeg Bravo med August, og derfor bruker jeg mye av min fritid på å hjelpe Heidi og Intempo med å vise hva vi kan oppnå ved å satse mer på å bygge en forståelse og et tilbud til 0-3-åringer med dette i tankene. Derfor håper jeg at flere norske barnehager kan sørge for at de ansatte forstår dette godt, gir dem utdanning og verktøy slik at de kan leke og bade barn i språk helt fra første dag i barnehagen.

– Hilde Haugen Kallevig

Del gjerne!