Simen er grunnen til at Heidi og Elisabeth begynte å utvikle Bravo-leken for 15 år siden, og han ble mye omtalt på kursene de første årene. Nå er han ferdig med videregående og vi har spurt om han vil dele noen tanker i anledning jubileet!

Har du ikke lest bakgrunnshistorien for Bravo-leken, kan du lese den her.

Hva skjer for tiden, Simen?

– Det er uvant å ikke gå på skole lenger, men begynner å komme inn i det nå. Jeg har litt tid på kontoret, litt tid i studio og i tillegg til trening og andre vanlige ting, så går dagene.

Simen styrer sin eyeharp med øynene. Eyeharp er et digital instrument som gjør det mulig å spille alt fra lette melodier til kompliserte musikkstykker.

Hvordan har det vært å følge med på Bravo-leken gjennom alle disse årene?

– Det å høre om barnehagene har jo vært en stor del av livet mitt. Selv om jeg aldri gikk i barnehage selv, så føler jeg at jeg vet hva det går i. Det er morsomt å se bilder og filmer av barna som leker.

Du har jo også vært en aktiv bidragsyter over mange år. Har du noe du vil trekke fram?

– Jeg husker veldig godt året jeg fikk sommerjobb med å lage BibelBravo-sanger (2017 red.anm). Jeg likte godt følelsen av å få et betalt oppdrag! Og nå, med den siste samlingen av Bravo-sanger, så er det veldig morsomt at tilbakemeldingene er så gode fra barnehagene og skolene. Mamma og jeg var på kontoret sammen en morgen, da noen ringte fra Bærum og ville ha plakaten til Alfabetdansen, fordi de likte sangen så godt!

Slik så forløperen til Bravo-leken ut. Her lekes det i hagen hjemme hos Simen, Heidi og Olav.

Har du noen minner fra da du selv lekte forløperen til Bravo?

– Nei, har bare sett på bilder og mimra litt med kortene som vi lagde når vi har rydda i boda. Jeg trengte bare kortene i ett eller to år, før jeg gikk videre til bøker, mer tenking og skriving. Men jeg har en god følelse når jeg tenker på det og for min del betyr konsekvensene av Bravo-leken mer for meg enn selve leken. Jeg ble lytta til – og det vil jeg fortelle litt om nå.

Et spørsmål som få stiller, men som blir besvart av hverdagslivet som skjer rundt hver enkelt er: Er jeg verdt å bli lyttet til?

– Mitt beste minne fra barndommen er at de rundt meg gjorde alt som stod i sin makt for å prøve å forstå hva jeg ville si. Det tok år, men de gav ikke opp. De viste og forklarte, lot meg smake, kjenne og lukte på alt fra tabascosaus til modeller av solsystemet. Når det først løsnet var gleden hos oss alle så stor at vi bare fortsatte. Vi fortsatte å lære om nye ting, finne på prosjekter og prøve ut nye måter å uttrykke kreativiteten og de mange ideene på.

Det er godt å føle på at noen vil lytte og at det man har å formidle kan komme til nytte, være til oppmuntring og glede for andre.

Hverdagslivet er ikke alltid slik. Jeg har mange ganger blitt undervurdert av de som ikke kjenner meg. Det gjør vondt og kjennes urettferdig. For å håndtere situasjoner i hverdagslivet mitt har jeg tre triks som jeg vil fortelle om.

Triks nr 1: Speildressen (Beskytter meg mot det som ikke gjør godt)

Alle, selv superhelter, trenger beskyttelse. Jeg har min egen speildress. Om du ser på baksiden av et speil, så er det tett! Det som treffer speilet blir sendt tilbake. Bare prøv å se når lyset eller sola treffer speilet, så skinner strålen på veggen. Speilet reflekterer eller sender tilbake det som kommer. Jeg lukker øynene mine, og ser for meg en hel kjeledress full av mange små speil. Når jeg kler på meg den i tankene mine, så er jeg beskyttet mot det andre sier eller tenker om meg. Det som gjør vondt, eller gjør meg redd, eller som faktisk ikke er sant blir sendt tilbake.

Typiske tanker og ord jeg bruker speildressen til er:

«Det der er umulig for deg». Slike ting sender jeg rett tilbake, for hvordan kan de vite det? Jeg velger heller å tenke: Ingenting er umulig!
«Det liker ikke du!» Det sender jeg rett tilbake, for hvordan kan de vite det? Jeg vil gjerne prøve alt mulig. Jeg elsker å lære nye ting!
«Æsj, så ekkelt!» Ja, jeg hoster, slever og har slim noen dager, og det er ekkelt. Jeg er ikke ekkel. Jeg er fin, smart og godhjerta.
«Stakkars!» Å kunne sette seg inn i hvordan andre har det er en fin ting, men medlidenhet kjennes lammende for meg. Jeg sender det derfor tilbake og finner fram lysboksen min. Jeg vil snart fortelle mer om lysboksen.

I desember 2023 inviterte vi til SICO julekonsert! Mange av sangene handler selvsagt om det jeg tenker på.

Det er ganske vanlig at jeg av og til tenker dumme ting om meg selv, da trenger jeg bare snu og vinkle alle speilene. Da forsvinner tankene ut og vekk fra meg. Speildressen min sender både egne og andre sine vonde tanker og ord vekk fra meg.

Triks nr 2: Kosten (hjelper meg å ta en pause)

Når det blir stille rundt meg blir tankene mine ekstra høylytte. Om kveldene, når jeg hviler på dagen eller når ingen snakker er det nesten som en basar eller en gymtime inni meg. Da er det vanskelig å slappe av. Uansett om det er tankene om alt jeg gleder meg til eller om det er tankene om noe jeg gruer meg til eller bekymrer meg for, så trenger jeg hjelp til å ta pause frå meg selv. Da finner jeg fram kosten.

Se for deg at du heller litt sand eller mange legoklosser på et bord. Slik ser det ut på gulvet i det helt hvite rommet jeg er i i tankene mine. Det er en sprekk mellom gulvet og de hvite veggene, taket ser jeg ikke. Det er tankene som er sanden eller legoklossene – og det er mange av de. Med kosten begynner jeg å koste helt ytterst. Der ligger tankene om denne dagen, de koster jeg nedi sprekka. Videre er det tankene om det fine, det triste, det vanskelige, ja, de koster jeg ned i sprekka og sånn gjør jeg helt til gulvet er helt hvitt. Det er alltid noen rampete tanker som smyger seg opp av sprekken og fram på gulvet igjen, da sier jeg bare til kosten: - Nå tar du resten, og så kan jeg sovne. Hvis jeg ikke er trøtt, og bare vil ha pause, så henger jeg opp et bilde på veggen og ser lenge på det. Jeg liker å se i kunstbøker etter bilder som gir meg fred, og «henger dette opp» i tankerommet mitt når jeg trenger ein pause. Slik koster jeg mitt eget pusterom.

Triks nr 3: Lysboksen (synliggjør det jeg er takknemlig for)

Jeg skal være ærlig å si at jeg har hatt noen timer og etter hvert kvarter som er helt svarte. En overveldende bekymring eller frykt kan trekke ned rullgardinen og lukke døra helt inntil. Den som reddet meg var Dr. Wang. Hun sa: «Selv om alt er 99% mørkt, se lyset!» Den enkleste øvelsen for å se lyset er å gå inn i et helt mørkt rom, skru på en lommelykt ulike steder i rommet og øve på å finne den med øynene. Dette har jeg gjort mange ganger.

Den mer langsiktige øvelsen er å snakke om – og tenke på hvilke personer, situasjoner, ting og steder jeg er takknemlig for. Dette er de virkelige lyspunktene i livet mitt. Jeg har en veldig fin boks der vi skriver lapper med små og store lyspunkt fra hverdagen. De gule lappene er for lyspunkter på fritiden, grønne lapper for lyspunkt inni meg, blå for folk og det de sier og gjør og så videre. Etter hvert ser jeg hvor jeg trenger flere lyspunkt og så kan vi gjøre noe med det.

Typiske ting jeg er takknemlig for

Jeg er varm på beina
Noen sa hei til meg
Jeg likte det vi snakket om når vi trente
Jeg har fått tre nye idéer
Jeg fant et kjempefint bilde jeg vil se mer på
Jeg fikk tid til å slappe av i dag
Jeg kom tidsnok

På samme måte som det er viktig å trene kroppen og språket, så er disse tenke-triksene kanskje det jeg setter aller mest pris på i dag. I tankene mine kan jeg klare alt; jeg kan leke, fantasere, lage musikk, drømme og planlegge. Med tankene som min superkraft kan jeg nå forvandle det som ser helt mørkt ut ved å glede meg over noe annet. Jeg sier ikke at det er enkelt hver gang, men nå viser erfaringene mine at jeg klarer det til slutt. Dette er noen av mine personlige erfaringer, erfaringer som jeg deler. Ingenting ville gledet meg mer om noen ville lytte og fortelle om de kom til nytte.

Om du vil følge med på flere av Simen og co sine prosjekter, så finner du dem her.

- Jeg ble lyttet til!

Bestill Bravo-leken